«Triggersystemet» som kunstnerisk utviklingsarbeid

For - og ettertanker: «Triggersystemet», makroetyde #1

Utkast til et lytte-essay/reserach-katalog essay

Tore Vagn Lid

Følgende er å se på som en pågående refleksjon over en pågående kunstnerisk forsoningsprosess; det er - for å låne fra vokabularet i "Refleksiv dramaturgi" - en tankeetyde (refleksiv etyde) over en scenisk etyde: Lesningen av "Triggersystemet", Bergen Litteraturfestival, Litteraturhuset i Bergen/Habitat i Trondheim, 7.2.2024

Hovedrollen i lesningen er en BOK

For meg er det dramaturgisk forlokkende å prøve ut det dramaturgiske potensialet i samspillet mellom tegninger og tekst-bildet. I lesedramaet «Triggersystemet» er boken ikke lenger redusert til et nødvendig «onde» for å formilde litterært innhold, men til en protagonist i seg selv. Kort sagt: Hovedrollen i den iscenesatte opplesningen var boken selv.

Lesningens flerstemte dramaturgi

Der er lett å overse at det å lese fra/i en bok også er en reell, fysisk handling. Leseren blar i tid og rom; fokuserer; avventer; går til bake; markerer; blar videre. Spenningene som oppstår, og som manifesteres i og med lese-handlingen, er ikke bare noe som tilhører den lesende, men er også en handling som i en performativ setting  lar seg dele med en tilskuer. I tilfelle «Triggersystemet» iscenesettes en «leser» som nettopp ikke leser som en rolle, ensom og alene i «et annet univers», men heller en leser som (om enn helt taust) leser sammen med oss- og for oss, der og da. Den lesende blir en guide, en «peker»,  som ved hjelp av kamera viser vei inn i noe denne rollen gjerne vil dele med oss. Samtidig står guiden «utenfor» scenen, mellom tilhører og oppleser (skuespiller), slik at heller ikke han er en del av den indre relasjonelle kommunikasjonen (psykologien) mellom skuespillerne og deres roller.

scenografi:

Om å sette boken i sentralperspektiv: 

I sin iver etter dramatisk konflikt eller performativitet, har teateret (og ikke bare det klassiske!) lett for å glemme den dramaturgiske kraften som kan ligge i selve bokens dramaturgi. Med det mener jeg Ikke bare boksidenes materialitet og form, papirets tykkelse og tekstur og samspillet mellom tegn og tegning. Like mye gjelder dette de urgamle (automatiserte) handlingene som ligger i å bla om til ny side, sette merker i margen, hoppe over eller tilbake mellom sidene osv.

I det første møte med «Triggersystemet» under åpningen av Bergen Litteraturfestival (Litteraturhuset i Bergen/Habitat i Trondheim, 7.2.2024) valgte jeg derfor å lage en scenografi som nettopp gjorde boken selv og disse - på mange måter - arketypiske bok-handlingene mulige.

Dermed ble også den styrende kraften på scenen  ikke i første rekke de «lesende», men i kanskje enda større grad «den som blar». Regiarbeid forflyttet seg  fra et ofte ensidig fokus på skuespillernes interpretasjon, på  «måten å lese tekstene på», og til  den koreografiske «måten å bla på». Slik åpner det seg et avgjørende  (prøve)rom for rytmikk, frasering, peking og venting, samtidig som et fokus på lysets betydning kommer i spill: Med andre ord: Hvordan balansere de dramaturgiske overgangene mellom bok og spill, mellom visualitet og stemme, mellom tegning og ord.

Regi:

Trekantforhold til teksten

I et mørklagt rom, eller et rom hvor boksidene ikke var scenografisk nærværende for tilskueren, ville teksten utelukkende tilhørt skuespillerens stemme og kropp.  I dette sceniske oppsettet, med boken og boksiden i sentralperspektiv, oppstår derimot et åpent trekant-forhold til ordene, og det i helt bokstavelig forstand: Tilskueren ser, leser (og lytter)  fra et hjørne i trekanten, mens Bjørn Sundquist og Thea Stabell leser den samme teksten men fra de to andre hjørnene.  Dermed blir boksidene en fellesrseferanse som på et avgjørende punkt gjør lyttende tilskuere til lesende deltakere. Koret, uten kostymer og sittende  blant "publikum", utgjør en formidlende (medierende) bro i denne relasjonen, hvor de - sittende sammen med (og samme vei som) - tilskuerne leser noen av tekstene høyt der hvor publikum leser de samme tekstene samtidig, stille for (og i) seg selv.

Det dramaturgiske samspillet mellom ord og tegning

Helt sentralt i forsøket på Litteraturhuset stod (og står fortsatt) det dramaturgiske forsøket på å la tegninger og skrifttegn (noter og ord) spille bevisst sammen i realisering av et dramatisk forløp. Triggersystemet er et drama i bokform, men det er et drama som nettopp som bok er ment å realiseres som en komposisjon i en bevisst arbeidsdeling mellom ulike visuelle parameter., fra illustrasjon til notater, overstrykninger og musikalske noter. I dette er det ikke lenger dramatikeren som regissør, men nettopp regissøren som dramatiker som er forutsetningen for metoden: Etter å ha arbeidet i flere tiår med å strukturerer dramaturgiske samspill mellom teaterrommets ulike fortellermåter, forsøkes dette nå overført (refleksivt) på selve den dramatiske skriveprosessen.  Ikke i form av kollektive verksted og tekst-improvisasjoner, men som et forsøk på  bevisst bruk av internalisert scenisk-dramaturgisk kunnskap.